I 1859 oppfant Mr. Simpson verdens første elektriske varmeelement og fikk patent på dette produktet. Det elektriske varmeelementet er sammensatt av en metalltrådspole som er pansret i et metallrør, og metallrøret og metalltråden er isolert med keramiske isolasjonsmaterialer for å bli et varmelegeme, som er vår velkjente elektriske varmeovn.
På grunn av mangelen på bestemt prosessutstyr på det tidspunktet, kan denne oppfinnelsen ikke anvendes, og det er ingen egnet motstandstråd som motstandstype oppvarmingsmateriale, og materialet som kan brukes er kun jerntråd. Men siden motstanden til jerntråden er veldig liten, er det vanskelig å lage høyspenning og motstandstråden laget av edle metaller er dyr.
Produksjonen og utviklingen av varmeelementer begynte ikke å ta fart før i 1910, da USA allerede hadde produsert nikkel-kromlegering, som hadde høy temperaturbestandighet og høye resistivitetsegenskaper, og kunstige uorganiske isolasjonsmaterialer var allerede tilgjengelig. Siden den gang er de grunnleggende betingelsene for produksjon av elektrisk varmeelement oppfylt.
Den virkelige utviklingen av elektrisk varmeapparat var under første verdenskrig, da hovedprosessen ble utviklet etter pulvermetoden, og i 1918 ga United States General Electric Company patent på produksjonen (Generalelectric of USA), som består av metallrør. I røret er den konsentriske posisjonen til varmetrådens spiralsirkel, rundt er pulverisert isolasjonsmateriale.
Men denne tilnærmingen fungerte heller ikke, fordi det ikke fantes egnede maskiner eller produksjonsmåter. Frem til midten av femtitallet i Europa var metoden som ble brukt fortsatt ganske kompleks, noe som resulterte i dyre kostnader, og først etter (Bulten Kanthal) promoteringen av USA (OAKLEY) den originale utformingen av maskinproduksjonen for det amerikanske markedet, bruken og populariteten til hans elektriske varmeelement ble promotert over hele verden.
